Reportasje Kamille

20141229_115416

Første gang vi intervjuet Linda var hun et lykkelig gjeldsoffer. Seks år senere har hun diagnosen uhelbredelig kreft, men kaller seg Lucky Linda. Hva er denne dama egentlig laget av?

«Så lenge ungene har varme klær, vi har mat og får betalt strømregninga, er det greit. Livet er på topp, selv om det ikke er det økonomisk. Jeg føler meg rett og slett lykkelig nå.»

Slik avsluttet Linda Persen intervjuet med Kamille for seks år siden. Hun hadde vært åpen om konkursen og gjeldsproblemene hun hadde opparbeidet seg, selvmordstankene og tvangsinnleggelsen på akuttpsykiatrisk avdeling. Åpen om hvordan det å havne i fattigdom og gjeldsordning førte henne inn i et nytt syn på livet, med en bevissthet på at det er drømmer, ikke ting, som skaper lykke. Hun skulle bli ferdig i gjeldsordningen i 2010. Et nytt kapittel skulle begynne. Linda var lykkelig, hadde et budskap hun ville dele, og satte i gang med blogg og foredrag som hun raskt fikk suksess med. Hun kalte seg Lucky-Linda.Så lenge ungene har varme klær, vi har mat og får betalt strømregninga, er det greit. Livet er på topp, selv om det ikke er det økonomisk. Jeg føler meg rett og slett lykkelig nå.»

Så var kulen der.

Mage med følelser

– Ting hadde begynt å rulle. Jeg hadde flyttet tilbake fra Tønsberg til Kjøllefjord, stod og pakket ut, og så var det akkurat som en stemme som sa: «Linda, nå må du sjekke brystene dine.» Jeg hadde ikke kjent noen kul, og jeg var flink til å sjekke meg, for bestemor har hatt brystkreft. Tre dager etter stod jeg i dusjen, la hendene på brystet og da kjente jeg en stor kul.

Det tok en måned før jeg kom til kontroll. Da visste jeg at jeg hadde kreft.

– Hvordan?

– Jeg får en sterk magefølelse. Jeg har alltid hatt en sterk intuisjon. Legen sa, «nei, det er helt ufarlig, du har nok bare en vanncyste.» Men da han prøvde å punktere den, kom det ikke vann ut, bare blod. Samtidig var jeg ikke redd, sier Linda.

– For magefølelsen min sa meg også at dette skulle gå bra.

Latterlig kreft

Etter diagnosen gikk det raskt. Linda skulle settes på cellegift og sjekkes for spredning med en gang.

– Jeg skulle til Finland og ha foredrag, men tenkte jeg måtte ringe og sjekke med sykehuset. Da sa de: «Men du skal jo ha cellegift i morgen!? Vi har sendt brev i posten?» Men det går ikke an å sende brev som skal komme raskt frem, til Kjøllefjord! Så jeg sa: «Jeg kan ikke i morgen, men jeg kan komme dagen etter!»

Hun ler høyt. Humoren har vært Lindas faste kompanjong gjennom alle prøvelsene hun har vært gjennom.

– Humoren har fått meg til å røske tak. Det kan være så mørkt som bare det, men så fort jeg ser noe humoristisk i situasjonen, er jeg i gang å reise meg opp. Jeg tror humor er gull verdt.

– Det blir mye alvor i helsevesenet?

– Ja, det er jo litt sånn at når du kommer på sykehuset skal du i hvertfall ikke smile. Jeg tror helsevesenet trenger mer humor. Ja, det er mye sykdom, men vi trenger jo ikke legge oss ned og gråte hele tida.

– På et foredrag nettopp fleipa jeg med at jeg kan dra kreftkortet overalt, og fortalte om en tur til Oslo, der jeg og en venninne skulle ut og spise på Egon. Det var fredag kveld og veldig lang kø, og da hadde jeg ikke hår. Jeg tok av meg lua og så sa venninna mi til kelneren: «Du, vi skal inn på et siste måltid!»

Hun flirer, men understreker:

– Jeg tror humor kunne lettet hverdagen for mange kreftpasienter, men da må vi by på oss selv, det er jo ingen andre som tør å fleipe om kreften før jeg gjør det.

Friskt fokus

Hun ler definitivt ikke hele tiden. De som følger bloggen hennes, vet at Linda tillater seg å ha tunge dager inni mellom, da hun banner og gråter.

Da beskjeden kom om at de hadde funnet åtte små kreftsvulster på lungene, var Linda forberedt. Magefølelsen hadde advart henne igjen. Men det var tøft da hun ba om fremtidsutsiktene og legen svarte: «I verste fall et halvt år.» Linda satt på legekontoret og regnet på fingrene: Seks måneder. Like lang tid som til sønnens HVOR GAMMEL?-årsdag.

– Jeg ble forespeilet at jeg skulle gå på cellegift resten av livet, og at jeg kanskje kunne få to-tre runder. Samtidig sa magefølelsen min meg at jeg ikke kommer til å dø av kreft, så jeg tenkte: «Nei, jeg skal holde meg lenge uten cellegift.»

– Nå har jeg gått elleve måneder uten cellegift, og hadde akkurat CT-scan, der de ikke ser noenting til de åtte svulstene på lungene som de så i starten. Men diagnosen min er fortsatt uhelbredelig kreft. Brystkreft, stadie tre av fire. Spør du legene, tør de ikke juble. Men spør du meg, så sier jeg at jeg er 100 prosent frisk, for jeg er det I DAG!

20141229_115906

Rå selvhjelp

Troen på hva hun kan få til selv, har blitt en av Lindas erfaringer som hun deler gjennom både blogg, foredrag, web-tv, og nå sist med den nye boken Lek med livet. Du slipper ikke levende fra det likevel. Å gå på et foredrag med Lucky-Linda, er ikke noe for sarte sjeler, for der kan det fleipes både med egne selvmordstanker, tvangsinnleggelse, fattigdom og kreftsykdom. Da Linda først begynte å skrive boken som nå er ute, la hun den etter en stund på is. Den ble ikke tøff nok, syntes hun. Inntil hun selv fikk diagnosen uhelbredelig kreft.

– Det finnes veldig mange klissete selvutviklingsbøker der ute, og logger du på Facebook kommer alle disse sitatene om Carpe Diem, lev, nyt og sånt…

Æ spyr! For det sier jo ingenting! Vi skal fremstå så fint og flott, men jeg tror vi trenger litt råskap.

– Spesielt de som har det vanskelig, har mange nok rundt seg som pakker inn ting, og sier «stakkars deg» Dette er en bok som i stedet sier «du må få ræva i gir». Den er brutal fordi de som ønsker å gjøre endringer må ta tak selv. Mange tror ikke at de kan og sier «jeg klarer ikke, jeg har det tøft, hadde en tøff barndom» og så videre. Vi lager alle disse unnskyldningene, og så tror vi at vi må leve et miserabelt liv. Men alle kan! understreker hun.

Lykken er brennende

Selv var hun aldri i tvil om hun kunne – og skulle fortsette med sine åpenhjertige foredrag, også etter at hun ble syk. Allerede dagen etter at hun hadde fått beskjed om spredning til lungene, stod hun foran en gjeng med damer i HVOR? – og med et lommetørkle i bh-en om det skulle bli behov.

– Jeg tror at vi alle har en livsoppgave her på jorden. Hvis min historie kan hjelpe noen der ute, så er det verdt det.

For Linda er det her lykken ligger. I det å brenne for noe. Seks år etter at hun stod frem i Kamille som lykkelig gjeldsoffer, er økonomien god, men Lindas behov for forbruk har aldri økt tilsvarende.

– Møter du av og til noen som misunner deg det at du tross alt som har skjedd, kjenner deg lykkelig?

Ja, det møter jeg ofte. For eksempel en gang i Oslo, da vi satt ved siden av en gjeng fine Bærumsmenn, som overhørte oss snakke om lykke. En av dem kom bort, og fortalte at han hadde penger i sekk og kar, hytte og tre biler, men var ikke lykkelig. Igjen, det handler om å ta ansvar selv, det hjelper ikke om du har en godt betalt jobb hvis du hater den.

Det er lenge siden hun ga seg selv kallenavnet Lucky-Linda. Hun har beholdt det, sammen med sitt egenmekkede livsmotto: «Du kan ikke forandre fortiden. Men du kan forundre fremtiden. Start i dag!».

– Du må akseptere det som har skjedd, men se mulighetene.

– Du har vel klart å forundre noen?

– Ja, jeg synes det!

Leave A Response

* Denotes Required Field