Tabletter i søpla, ut av landet og taco til middag

stevelinda

Steve Jobs, et av mine forbilder har også en mening om det jeg står i nå. Intuisjon eller det de lærde mener jeg bør gjøre. Nå har jeg kastet tablettene som kreftlegen er frustrert over at jeg stiller spørsmål ved. Jeg velger å følge min intuisjon. Jeg har bestemt meg for å reise ut av landet, for å finne noen som snakker mitt språk. Ja, og så tror jeg det blir taco til middag. Det er ikke måte på hvilke valg en stakkars kreftpasient må forholde seg til. Vet dere, taco er faktisk ganske greit synes jeg, fordi jeg kan velge å lage det på en antisukkervennlig måte, så det er et måltid vi som familie kan kose oss sammen med. Det er viktig. Taco it is.

Det var det, så var det helsa. Nå tror du kanskje jeg er skikkelig opprørsk og velger bort all skolemedisin, det gjør jeg ikke, men jeg velger å jobbe helhetlig. Jeg har en skål på kjøkkenet med brokkolispirer som skal være bra for kreftpasienter. Og ja jeg gjør yoga og meditasjon hver dag i tro om at det hjelper på helsa. Jeg sier også hver morgen i dusjen: jeg er frisk, jeg er frisk, takk universet for at jeg er frisk. Jeg gjør også healing. Jeg trener mentalt. Jeg spiser ikke sukker. Jeg spiser en del raw food. Jeg juicer.

Jeg hadde to store svulster i ene puppen. (4×5 cm og 4×4 cm), og en av dem var 5% hormonfølsom. Derfor mente en kreftlege at jeg burde ta tamoxifen tabletter, som skal hjelpe de som har hormonfølsom kreft. Jeg kjente det knøt seg i meg da jeg fikk resepten, og jeg var dårlig da jeg sto på apoteket og fikk tablettene med meg. Jaja, jeg får ta det en stund og se tenkte jeg, selv om magefølelsen skrek til meg: NEI Linda, disse skal du ikke ha. Men på sykehuset snakker man ikke om magefølelse eller intuisjon. Der behandler man svulster med cellegift og stråling.

Jeg tok tamoxifen noen uker, ble kjempedårlig, følte det var feil å ta dem, «glemte» de oftere og oftere, og hver dag følte jeg på meg at kroppen ikke skal ha disse. Så jeg sluttet. Det skal sies at mellom der så møtte jeg på en engangskreftlege som sa: «Det er synd dine svulster ikke er hormonfølsomme, for da kunne du fått tabletter». «Men jeg har jo fått tamoxifen av forrige lege,» sa jeg. Da ble det stille. Lesing av journal. Etterfulgt av mumling jeg ikke husker. Siden har det vært usikkerhet.

Jeg kom til sykehuset, fortalte at jeg hadde sluttet på dem. Det er min kropp og jeg bestemmer over den sa jeg, på en hyggelig måte med min store sjarm og smil, men jeg vil gjerne ha deres mening om mitt valg. Det ble stille. Det kunne hun ikke gi. Men hun kunne snakke med han som var ekspert på dette. Syvende far i huset, tenkte jeg,  vent til neste gang for da er det en ny kreftlege som tar deg imot. Så det var. Pån igjen.

Neste gang var de blitt enige om at jeg burde ta tamoxifen. Ingen sa et ord om bivirkninger. De snakker aldri om det. Jeg vil gjerne snakke om det som opptar meg som kreftpasient. Det er tross alt jeg som har kreften. Jeg ba om å få en henvisning til Montebellosenteret, for det tenker jeg kunne vært bra for meg. Jeg ville og snakke om rekonstruksjon av den puppen jeg mangler. Det er tross alt ikke noe særlig å være i ubalanse, det handler om min selvfølelse.

Ingen av disse tingene ville dagens kreftlege snakke om. Men hun ville snakke om Tamoxifen. Jeg fortalte at jeg hadde vært hos en lege som syntes det var bra jeg sluttet på Tamoxifen. Da steilet hun nesten, men slappet av da jeg sa at denne legen ikke hørte til UNN. Hun tegnet og forklarte. Jeg ble skremt og gikk ut derfra med en ny resept. Hentet ut på apoteket. Ble dårlig bare med tanken. Tok dem i 10 dager. Jeg kastet dem i dag.

Et utvalg av bivirkninger. Hva med for eksempel mer kreft?

Et utvalg av bivirkninger. Hva med for eksempel mer kreft?

Så slår det meg. Jeg har jo stolt på intuisjonen før, jeg må fortsette med det. Frykt. «Det er din kropp» sa legen, men jeg skjønte at i lufta lå det – «men du er en idiot hvis du ikke tar dem». Vi er god på frykt her i landet. Jeg nekter å la frykten ta meg. Jeg tror det fins andre veier. Om noen dager ringer de fra sykehuset for å fortelle meg resultatene fra CT. Er jeg frisk fortsatt? Har svulstene kommet tilbake?

Jeg vet ikke.

Men det jeg vet, at uavhengig av det så skal jeg ha min plan, jeg gir meg aldri! Så, nå har jeg tatt et valg – om å reise ut av landet. Jeg skal ikke sitte her passivt å vente. Jeg tror dessverre ikke Norge er best på kreftbehandling. Jeg tror ikke et land som ikke evner å tenke på hele mennesket kan være best. Hvor er den helhetlige helsen? Jeg er så mye mer enn 10 kreftsvulster. Jeg er ingen statistikk! Et nummer i rekken.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg at det er jeg som er den som er skremmende. Det er jeg som skaper frykt og usikkerhet i helsevesenet. Tenk om jeg har rett? Tenk om jeg kan leve på livsgnist, humor, mental trening, godt kosthold osv… dette er jo gratis.. hva med legemidlene da? Jeg forstår at utfra det dagens kreftleger er eksperter i, så snakker ikke vi helt samme språk. Jeg starter nå jakten for å finne ut hvor jeg ønsker å reise. All kunnskapen skal tas med hjem og skape Hjørdissenteret, så de som ønsker kan komme for helhetlig behandling, store tanker og drømmer! Men nå må jeg gå å handle, vi skal ha taco til middag, nevnte jeg det? :)

Leave A Response

* Denotes Required Field